Fat acceptance – del 2: Kroppspositivisme – hvor setter man grensen?

Artikkelen har blitt lest 967 ganger

I dette innlegget tar jeg for meg noen kommentarer fra en kjent norsk blogger: Camilla Lorentzen. Alle kommentarene har hun publisert via instagramkontoen hun besitter. Årsaken til dette er at hun presenterer gode spørsmål som kan besvares i diskusjonen rundt kroppspositivisme og «fat acceptance».

Først og fremst, jeg vil kommentere kort om feilaktige tankeslutninger – tankeslutninger som er logisk ukorrekt, og som undergraver validiteten til argumentet. Ett av disse er «stråmenn».

«Strawman Fallacy Description: Substituting a person’s actual position or argument with a distorted, exaggerated, or misrepresented version of the position of the argument.»

I denne diskusjonen kan det se slik ut:

» (…) At det å ikke hate kroppen sin gjør at man gir blanke og spiser på seg både diabetes og dårlig oppførsel.» 

Stråmannen her er forutinntagelsen om at noen mener man «bør hate kroppen sin». Jeg tror få, om noen, mener at man bør «hate» kroppen sin. Når man diskuterer tror jeg det er viktig å ta hensyn til hvem som er største andelen av publikumet. Å føre en diskusjon med ytterpunkter («de som hater») og enten/eller («enten hater du overvektige, eller så elsker du usunn overvekt») tankegang er lite effektivt. Jeg regner «poenget» med diskusjonen å fremme en versjon av virkeligheten som er mest nærliggende sannheten. Alternativet er å «slukke branner» blant ekstrempunktene – man kommer ingen vei videre. Man er på stedet hvil. På dette punktet er vedkommende så inngravd i sitt eget verdenssyn at det skal mye til for å endre perspektivet. Å skifte fokus til de som blir stille påvirket vil jeg si er et bedre alternativ – de er mer åpen for endring.

Poenget er å forstå omfanget av helseoppførselen sin, ikke å hate kroppen. Å hate kroppen vil bestride WHO sin definisjon på helse: «En tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyte.»

Oppsummert: Å legge frem et tilsynelatende budskap fra motparten som representerer absolutt ytterpunkt er en stråmann. Personlig mener jeg dette er noe ingen tjener på. I praktisk forstand bør man fokusere på den delen av publikumet som er åpen for endring.

«(…) utvitenhet i hva kroppspositivisme egentlig er» «(…) uten at de valgene som tas på veien må bunne i et ønske om å se ut som Beyoncé.» 

Igjen, en form for stråmannsargumentasjon («distorted, exaggerated, misrepresented version»). Jeg tror at kun en brøkdel av helheten mener at man skal måtte se ut som «Beyoncé». Slik det alltid vil finnes personer på alle mulige sider av et argument – selv de som er generelt sett på som mindre heldige. Dermed vil en slik forhastet generalisering bare lede til at man argumenterer på et grunnlag som ikke representerer den praktiske virkeligheten, og man angriper en stråmann.

Jeg tror på den andre siden at det er lett å diskutere rundt et emne, uten å helt forstå hva man diskuterer. Kroppspositivisme handler om å feire individualisme (7). Dette har jeg, personlig, ingenting i mot. Tvert i mot. Å ha et gitt trekk betyr ikke at man har den stereotypiske negative konsekvensen av det. Korrelasjon er ikke kausalitet, men på noen punkter kan man dra sannsynlige konklusjoner basert på studier. Derfor er utfordringen «hvor setter man grensen«?

Jeg mener at grensen bør settes der man bryter helsebarrieren. Dette tror jeg alle parter er enig om. Oppførselen «forbilder» adopterer bør derfor, etter min mening, følge dette.

Årsaken til dette er at mennesker har evnen til å benytte seg av nøytraliserende kognitiv aspekter. Det betyr at man adopterer et synspunkt som er mer i tråd med hva man ønsker synspunktet skal være, enn hvordan det faktisk er. Eksempelvis har man «nøytralisering», hvor man demper de negative effektene av livsstilen, og «selv-løyver», hvor man gir seg selv «tillatelse» basert på ulike rettferdiggjøringer; «i dag var jeg flink å trene, derfor kan jeg spise sjokolade». Nøytraliserende manus og forventninger i kulturen eller sammenligningsgruppene («dine likesinnede») man har vil påvirke oppførselen din (8).

Derfor burde man feire individualisme, men man burde ikke feire usunne handlingsmønster eller ufarliggjøre de. Man bør ikke hate en «tjukk» kropp. Man bør ha et realistisk forhold til den fysiske helsen dette presenterer. Noen ting bør ikke «uskyldiggjøres», men det har ingenting med å «hate kroppen». Man bør forstå at det må gjøres noen tiltak. Man burde, etter min mening, ikke gi de en negativ eller positiv konnotasjon i det hele tatt.

Handlinger er situasjonsbetinget. Å gjøre eksempelvis godteri positivt er en invitasjon til nøytralisering av et usunt handlingsmønster. Å gjøre godteri negativt er en invitasjon til «farliggjøring» av et mulig harmløst handlingsmønster (om det gjøres én gang i blant). For meg er det derfor besynderlig å se eksempelvis en svært innflytelsesrik «kroppspositivist» dansende med hånden i en smågodt pose, og skrive kommentarer som «Noen spiser for å leve, mens jeg… jeg lever for å spise».

Jeg mener at slik oppførsel fremmer usunn oppførsel som indirekte kan lede til «fat acceptance» ved å endre konnotasjonen til bl.a. energirike matvarer.  Jeg forstår ikke denne «ekstremkontrasten» med gode råd for så, to innlegg senere, være en «independent woman» med hånden i sjokoladeposen (9).

«Man skaper ikke en indre, varig motivasjon ved å jage et tall på en vekt (…)»

Det stemmer ikke helt. En stor initiell vektnedgang er en del av suksessfaktorene beskrevet for langsiktig vektnedgang (10). Du griper tak i enkeltfaktorer og blåser de opp. Svaret er vel egentlig mer «Man skaper ikke en indre, varig motivasjon ved å utelukkende jage et tall på en vekt.» Men, hva betyr en enkeltfaktor i en multifaktoriell kontekst? Man kan ikke bare se på én faktor, og dra konklusjoner basert på dette.

Oppsummert: Å jage et tall på en vekt vil øke langsiktig vektnedgang. Det betyr ikke at man utelukkende skal jage et tall på en vekt.

Om veiing 

Daglig veiing («selvobservasjon») er i positiv sammenheng med vektnedgang. Også over tid. Selvobservasjon er én av de mest viktige faktorene for suksessfylt selvregulering, og «svikt i god fysisk helse» er en form for selvreguleringssvikt. Dette er utbrodert i bl.a. kilde 11, og mer dyptgående (om selvreguleringssvikt) i kilde 12. En bekymring kan være om det er en psykologisk last ved å veie seg på en daglig basis. Noe som kan være lett å forutinnta. I studien “Stopp gjenoppgang av vekt” undersøkte de dette. Å veie seg ofte var ikke assosiert med negative psykologiske effekter, de konkluderte på den positive siden at daglig veiing viste seg å være en viktig del av vedlikehold av vekt. Merk at dette ikke betyr at ingen får negative effekter av å veie seg, men på generelt grunnlag kan man anta at man vil gjøre det bedre når man veiier seg sammenlignet med å ikke gjøre det (1). Dette er også vist i andre studier (2, 3, 4) såvel som at man ser større vektnedgang blant de som veier seg oftere (5), dobbelt så stor vektnedgang i én studie (6).

Et utelukkende vektfokus (resultatorientering) vil selvsagt være mindre ønskelig sammenlignet med livsstilsendringen (prosessorientering). Det tror jeg alle som faktisk arbeidet med dette er inneforstått med. Dette tror jeg også innebærer forståelse av vekten som et verktøy, ikke som en målestokk for hvem man er som person. Du har vekt, du er ikke vekt. 

«Det er forståelig men også veldig rart at sunnhet ofte er forbundet med lav fettprosent og gjerne en litt synlig six pack (…)»

Sunnhet har jeg definert tidligere (basert på definisjonen av helse). Spørsmålet er da: «hva er en lav fettprosent»?

Hva er en lav fettprosent?

En lav fettprosent (I området 20-30 for kvinner – 12-20 % for menn) er mer «fysisk» sunt enn en høyere fettprosent. Om en normal muskuløs jente på 1.70 veier nært 80 kg vil hun typisk ha en fettprosent rundt 33-41 % (avg 37 %) og en BMI på 27-28. Dette er ikke fysisk sunt. Det betyr ikke at hun «må se ut som Beyoncé» eller at hun må «ha en synlig six pack». Hun bør trolig gå ned 3-4 BMI-poeng, og redusere fettprosenten med i området 10 %, midjemålet bør trolig være under 80 cm. Dette bør ikke, og trenger ikke, gå på bekostning av det sosiale eller det psykiske. Hun kan spise med venninner, hun kan elske seg selv og sine forskjeller fra andre mennesker.

Om det psykososialt sunt? Det avhenger av måten man oppnår dette nivået. Mitt perspektiv er at ingen av disse faktorene skal «gå utover» den andre. Om en aksept for en høyere fettprosent øker psykososialt velvære, men affekterer negativt det fysiske bildet tror jeg man har skivebommet på budskapet sitt. Det er nemlig det jeg tror mange (langt i fra alle) kan sitter igjen med fra (spesielt enkelte av) dine innlegg.

Når du bruker ord som er avhengig av størrelsesorden som «lav fettprosent» gjerne definer hva du konkret mener med dette.

Oppsummert: En lav fettprosent er mellom 12-30 % avhengig av kjønn. Om sunnhet innebærer «fysisk helse» bør det bety at fettprosenten, midjemål o.l. parametre bør være innenfor det man regner som «helsemessig forsvarlig». Dette er et objektivt tall, ikke en subjektiv tolkning man kan vri på under premisset «kroppspositivisme».

» (…) Burde vi også unngå sosiale settinger, hvor det er vist at de aller fleste spiser mer enn de gjør alene? Bør vi unngå å spise med andre som spiser mer enn oss, fordi vi da kan ende opp med å øke vår egen porsjon? Bør vi egentlig overvåkes når vi inntar mat, fordi det da er vist at vi automatisk spiser mindre? (Herman et al. 2003).»

Et spørsmål satt på spissen. Likevel, svaret er «ja» under normale omstedigheter. Bevisst spising er anbefalt. 

«Overall, it is concluded that while mindfulness meditations that specifically focus on eating may be extremely helpful in promoting better eating behaviours, and assist in weight regulation, (…)» (13)

Man trenger ikke sykeliggjøre dette som en ekstrem bevissthet på alt man spiser. Om man kan spise uten distraksjon og være bevisst på inntaket så bør man gjøre dette. Det er en kontinuitet i «sykelig bevissthet» og «bevissthet», ikke enten/eller.

Naturligvis bør man ikke unngå sosiale situasjoner hvor personer spiser mer enn deg, men om det fører til at du sliter med vektoppgang bør du ta tiltak. Igjen. Det er ikke «enten/eller».

«Når målet er komplett «helse» vil det således innebære at man må gjøre det som skal til for å oppnå dette på alle områder (mentalt, sosialt, fysisk) og endringene kan dermed ikke gjøres utelukkende for å få resultater på en av frontene (fysikken).»

Jeg vil også påpeke dette som et stråmannsargument. Personer som jobber med dette vil være enig i det du skriver. Helse er fysisk, psykisk og sosial triade. Ingen enkeltfaktor kan sees «i og av seg selv» i et livsstilsøyemed som er multifaktorielt. Dermed kan ingen faktor «i og av seg selv være negativ eller positiv» (fordi det er kontekstbasert), og for meg er det akkurat det budskapet som er viktig å formidle. Ikke hånden i smågodtposen, ikke hånden på kyllingfileten, ikke belfien i speilet, ikke bukfettet i speilet. Alle de er to sider av samme mynt og leder, etter min personlige mening, til segregering (og angrep mot hverandre, eller konkurrerende virksomhet med ulik ideologi..) i stedet for et forent arbeid mot et utfall som alle parter ønsker; bedre folkehelse.

// Svein

Fikk du noe ut av artikkelen? Legg igjen en reaksjon og en kommentar.
Jeg setter stor pris på om du vil hjelpe meg å dele innlegget. Det er en alle tiders tjeneste for meg. 

Er du nysgjerrig på nettbasert trenings- og/eller kostholdsveiledning?
Send meg en beskjed her, eller klikk på «send melding» til høyre. Da kan du kontakte meg direkte via Facebook.

• Les mer: Gode kilder for å ta tak i kostholdet ditt finner du her. Fat acceptance (første del). 

Kilder

1. Wing, Rena R., et al. «» STOP regain»: Are there negative effects of daily weighing?.» Journal of consulting and clinical psychology 75.4 (2007): 652.

2. Pacanowski, C. R., Bertz, F., & Levitsky, D. A. (2014). Daily Self-Weighing to Control Body Weight in Adults. SAGE Open, 4(4), 215824401455699.

3. Helander, E. E., Vuorinen, A. L., Wansink, B., & Korhonen, I. K. J. (2014). Are breaks in daily self-weighing associated with weight gain? PLoS ONE, 9(11). https://doi.org/10.1371/journal.pone.0113164

4. Butryn, M. L., Phelan, S., Hill, J. O., & Wing, R. R. (2007). Consistent Self-monitoring of Weight: A Key Component of Successful Weight Loss Maintenance**. Obesity, 15(12), 3091–3096.

5. Steinberg, D. M., Bennett, G. G., Askew, S., & Tate, D. F. (2015). Weighing every day matters: Daily weighing improves weight loss and adoption of weight control behaviors. Journal of the Academy of Nutrition and Dietetics, 115(4), 511–518.

6. Steinberg, D. M. (2013). Effect of daily self-weighing on weight loss in adults. Dissertation Abstracts International: Section B: The Sciences and Engineering. US: ProQuest Information & Learning.

7.  Body Positive Movement. (2018). En.wikipedia.org. Retrieved 31 January 2018, from https://en.wikipedia.org/wiki/Body_Positive_Movement

8. Hutto, D. (2008). Folk psychological narratives. Cambridge, MA: MIT Press.

9. Instagram post by Camilla Lorentzen • Jan 26, 2018 at 7:53pm UTC. (2018). Instagram. Retrieved 31 January 2018, from https://www.instagram.com/p/BebNKj_FRrA/?taken-by=camillalor

10. Elfhag, Kristina, and Stephan Rössner. «Who succeeds in maintaining weight loss? A conceptual review of factors associated with weight loss maintenance and weight regain.» Obesity reviews 6.1 (2005): 67-85.

11. Kroese, Floor M., and Denise TD de Ridder. «Health behaviour procrastination: a novel reasoned route towards self-regulatory failure.» Health psychology review 10.3 (2016): 313-325.

12. Steel, Piers. «The nature of procrastination: A meta-analytic and theoretical review of quintessential self-regulatory failure.» Psychological bulletin 133.1 (2007): 65.

13. Mantzios, Michail, and Janet Clare Wilson. «Mindfulness, eating behaviours, and obesity: a review and reflection on current findings.» Current obesity reports 4.1 (2015): 141-146.

Svein Gjøsund

Les flere artikler fra denne forfatteren.